Samfunnsengasjement i folkehøgskolen

Nylig ble rapporten om hva elever mener er viktigste utbytte av et år på folkehøgskole presentert. Ikke overraskende er konklusjonen at «personlig modning, utvikling av selvverd og mestringsforventning, sosial læring og i noen grad forberedelse til utdanning framheves som det viktigste utbyttet av et år i skolen». Graden av utbytte varierer fra skole til skole og elev til elev, men bildet er relativt klart, og de fleste synes å ha opplevd et godt og viktig år. Dette er ikke oppsiktsvekkende for de som kjenner skolene og har møtt elever. Men det er godt at dette nå er dokumentert.
Det som imidlertid er urovekkende er en del premisser og kortslutninger fra forskergruppen som har utført oppdraget. Urovekkende er det også at skolene ser ut til å leve isolerte liv med fokus på seg selv og sine egne indre utfordringer, uten et sterkt og dypt engasjement i verden der ute, dvs uten å gå «inn i sin tid», på tross av mange prosjekter, reiser og pedagogikk for de rike.

Limbo 2010

Den nye norske filmen Limbo er sterk, vellaget og viktig. Sentrale problemstillinger fra bistandshistorien gis en kunstnerisk overbevisende behandling. Uklare motiver og kryssende interesser hentes fram og utvikles på en engasjerende og provoserende måte. Det er bra. Problemet er imidlertid at valget av historisk kontekst kan bidra til at problemene filmen reiser gjøres uaktuelle og tilbakelagte. Det er mange som liker å tro at vi har kommet videre nå, både når det gjelder hva bistanden gjør med bistandsarbeiderne. Og med dem som utsettes for den.

Men har vi det? La oss bevege oss fra Trinidad på 1970-tallet til Tanzania 2010. Der bor vi bistandsarbeidere på «The Peninsula» i Dar es Salaam. Vi leier ut våre hus i Oslo og omegn for kr 15 000 pr mnd, og leier tilsvarende bolig for opp mot det dobbelte, dvs 28-30 000 pr mnd(subsidiert av bistandsmidler). Vi har medlemskap i «Yacht-klubben» for familien som koster rundt et par årslønner for en lokal en lærer, og vi kan glede oss over byens beste strand med krystallklart badevann og hvit sand. Om kvelden nyter vi vår gin-tonic i sjøkanten på shopping- og restaurantkomplekset Slipway mens rød sol går ned over det afrikanske fastlandet i vest. Så unner vi oss en bedre middag på restauranten der eller rusler hjem med billig mat, vin og sprit i bagasjen, som vi tilbereder selv – eller har tjenerskap med relativt god lokal lønn til å tilberede og rydde vekk for oss.

Fremtiden – intellektuell eller kommersiell?

Fremtiden ser i dag ut til å tilhøre de kommersielle kreftene i samfunnet. Det gjelder også i økende grad arenaene hvor intellektuelle tidligere kunne utfolde seg, utfordre og engasjere. Kommersiell kultur og tenkning dominerer ikke bare mediene, men forsknings- og formidlingsinstitusjonene, institusjonene for kunst og kultur, bokhandlerne – og de såkalt frivillige organisasjonene.

Verdens viktigste ressurs

Nylig hørte jeg et intervju med en ingeniør som arbeidet med nye måter å behandle CO2 på, både for å redusere utslipp og for å utvinne energi. Han ble spurt om dette var en virkelig god og samtidig lønnsom metode som kunne konkurrere mot andre løsninger. Han svarte at nei, det visste han ikke enda, det ville ta tid og koste penger å prøve det ut. Og kanskje ville han finne ut at det var helt andre løsninger som ville vinne fram.
Det viktigste sa han, er at vi bruker verdens viktigste ressurs, og ikke binder oss til dårlige løsninger. Verdens viktigste ressurs, ble han spurt, hva er det? Det er den menneskelige kreativiteten, svarte han. Den som gjør at vi stadig utvikler ideer og produkter, stadig finner nye muligheter og utprøver nye løsninger. Det er verdens viktigste ressurs, konkluderte ingeniøren.

Det ukjente

Til høsten har jeg bestemt meg for at jeg skal gjøre noe nytt, noe helt annerledes. Jeg skal begynne på folkehøgskole – på Buskerud folkehøgskole. Søknaden ble sendt i februar, og snart lå det svar i posten. Positivt! I det minste til intervju. Og etter et møte med styre og deler av staben var det snart klart: Jeg hadde fått tilbud om plassen. Dvs jobben. For det var rektorjobben det var snakk om.
Det betyr at jeg nå begir meg inn i noe nytt og ukjent: Ny skole, nye kolleger, nye elever – nye utfordringer.